Gode, gamle ord

Oppstyr, ståhei, virvar, forvirring, ståk. Trolig av dialektalt ‘hurle’ (virvle) og ‘hei’.

Svært dyktig person: «Være en kløpper til å regne». Samme opprinnelse som ‘klipper’: Grunnbetydning ‘skarpseiler’.

Innsmigrende, tilgjort, jålete. «Å smile kokett». Fra fransk, egentlig ‘briske seg som en hane’.

Overdådig, altfor flott, råflott, preget av ekstravaganse. Fra fransk ‘extravagant’, fra mellomalderlatin ‘extravagans’, av ‘extra’ (utenfor) og ‘vagans’ (flakke om). Eksempel: «Kle seg ekstravagant» eller «En ekstravagant lunsj».

«Det første jeg vilde gjøre, var at slaae mig extravagant.» (Jonas Lie, «Familjen paa Gilje», 1883)
«De mest ekstravagante utsvevelser.» (Thea Selliaas Thorsen, «Pia Fraus», 2004)

Fra tysk. Smiske, jatte, til en viss grad godta, være overfladisk. «Lefle med fascistiske idéer/lefle med sine overordnede.» Også brukt synonymt med ‘kokettere’: Å flørte med noen.

Stor jubel, stas, stor fest, festrus. Muligens omdannelse av latin ‘jubilum’ med gresk suffiks -on. «Det ble dans og jubalong natta til ende».

Trist, sur, nedstemt: «Listhaug ble molefonken da hun gikk av som minister». Muligens omdannelse av latin ‘male (rebus suis) functus’: ‘Etter å ha vært uheldig (i sin gjerning)’.

Grov, ubehøvlet fyr, råtamp. Fra tysk, avledet av latinsk grob ‘grov’, trolig med tilknytning til navnet Jan, jamfør dumrian: ‘dumme Jan’.

…eller omkalfatre. Gjennom nederlandsk, fra arabisk. Å tette fuger mellom planker i fartøy med drev og bek. Omkalfatre er brukt i overført betydning: Å snu opp ned på noe, forandre det helt.

…eller bigeskjeft. Arbeid, yrke, syssel, forretningsvirksomhet. Fra tysk. Også brukt nedsettende som «tvilsom geskjeft».

Kamerat, kompis, kompanjong, fyr. Fra norrønt ‘kumpánn’, beslektet med ‘kompani’. Grunnbetydning middelalderlatin ‘companio’: Person som man har brød sammen med, brødkamerat.

Syk, utmattet, marodert. Avledning av fransk ‘maroud’, som betyr skurk. En ‘marodeur’ var en soldat som gjerne spilte syk for å snike seg bort fra de andre for å plyndre. Brukt under trettiårskrigen. Hamsun bruker ordet i «Segelfoss by», 1915.

Fra nedertysk ‘packenēlken’: bagasje. I flertall: små eiendeler/ting som man har med seg på innkjøp, reise e.l.

Brukt i reglen «juksemaker pipelort» om å ta tilbake noe man har gitt bort. Også brukt om en skorpe som blir liggende igjen i pipa når man røyker, om ubetydelige personer eller om en ubetydelig mengde.

Omgangssyke, liten epidemi. «Det går farang». Av ordet ‘fare’, opprinnelig fra norrønt ‘fara’ som betyr reise.

Etter tysk, egentlig ‘forkludre’; av foreldet forhutle. En som ser elendig eller forkommen ut. «En forhutlet skikkelse».

Fare som en fant, loffe/reke omkring eller stikke av fra arbeidet. Å fantegå vil si at en arbeidstaker unnlater å møte på jobb eller forlater arbeidet uten å varsle om dette. Å fantegå vil være et brudd på arbeidsavtalen. Kommer av norrønt ‘fantr’ som betyr landstryker, fattig person eller rett og slett en kar. Ofte brukt som skøyerfant eller kranglefant.

«Han havde fantegaat fra sine forældre.» (H. Meltzer, «Politinotitser», 1874)
«Hun la ikke skjul hverken på sin slægt eller sin fantegåing.» (H. Wiers-Jenssen, «Laurentius», 1923)
«Dersom du ikke er sykemeldt og ikke møter på arbeid i oppsigelsestiden, så gjør du deg skyldig i såkalt fantegåing.» (Ukeavisen Ledelse, januar 2008)

Kommer fra et leketøy som etterligner ridning med kjepp mellom beina. Overført betydning: En sak/idé som en er (altfor) opptatt av: «Å bare ri sine egne kjepphester».

Fra tysk av spitz ‘utspekulert’ og finden ‘finne’. Å legge vekt på uvesentlige detaljer: «Debatten ble etter hvert svært spissfindig».

Sammentrekking av ‘Gud gi det’. Brukt som innledning av utropssetninger for å uttrykke ønske: «Gid de kom snart!» Også uttrykk for overraskelse: «Gid, er det sant?»