Gode, gamle ord

Forfjamset, paff, håndfallen, forvirret. Fra middelnedertysk ‘bedud’, tilsvarer tysk ‘bedutzen’; forbløffet, gjøre betuttet. “En uskyldig spøg, for at gøre ham lidt betuttet i seiersrusen” – Henrik Ibsen, “De unges forbund”, 1874.

Ting, gjenstand (som man ikke klarer eller gidder å navngi presist), jf. dings. Trolig av lavtysk ‘dinges’, genitiv entall av ‘dink’; ting. “Rør da ikke de farlige tingesterne!” – Henrik Ibsen, “Hedda Gabler, 1890.

Stokk eller sylinder til å legge en skriftlig meddelelse i, som ble sendt fra sted til sted for å kalle folk sammen. Kunne også være et varsel om ufred i landet eller mobilisering av soldater. Fenomenet lever videre i noen avisnavn, eksempelvis Romsdals Budstikke. “Budstikken sendtes ud i nord og sør over landet” – Rudolf Muus, “Olaf Trygvessøns helteliv”, 1899.

Bil med sjåfør som kan leies, vanligvis til persontransport. Gjennom tysk ‘Droschke’, fra russisk ‘drozjki’: lett vogn. “Hun stakk af ud på gaden og redded sig op i en droske” – Bjørnstjerne Bjørnson, “Samlede digter-verker VII”.

Tullete, fra vettet, gal, vill, ustyrlig. Fra nederlandsk ‘tureluursch’, med innvirkning fra ‘rusk’. “Er du tullerusk – har du sydd buksesæler til Hollas? Det er det værste, jeg har hørt!” – Ragnhild Jølsen, “Samlede skrifter”.

Pukka nødt: Helt tvungen, helt nødt. Perfektum partisipp av ‘pukke’: tvinge, true til. Trolig påvirket av nedertysk ‘poken’, tysk ‘pochen’: slå. “Du har aldrig været pokka nødt til at ta hensyn til nogen andre mennesker” – Ronald Fangen, “Nogen unge mennesker”, 1929.

Bråk, ståk, oppstyr. Fra nedertysk ‘bruddelije’: uorden, forvirring. Dels fra fransk ‘bredouiller’: stotre og stamme. Dels fra ‘brouiller’: røre sammen, bringe forvirring i. “Det ble en inn i helvetes brudulje før de fikk stagget ham” – Aksel Sandemose, “Det svundne er en drøm”, 1946.

Skapning; levende vesen; viljeløs tjener/lakei. Også som skjellsord: “Ditt fordømte kreatur!” Fra latin ‘creatura’: Skapning. “[Et forsmådd mannfolk er] det ynkværdigste kreatur i tilværelsen” – Arne Garborg, “Trætte Mænd”, 1891.

Nedsettende eller spøkefullt: En fattig, fillete, forkommen person, tigger. Fra spansk lázaro; ‘fattig, spedalsk person’, av det bibelske egennavnet Lazaro (Lasarus), Luk. 16:20. “Hvor har denne lasaronen lært seg sin perfekte engelsk-uttale?” – Torfinn Haukås, “Svindlere”, 1976.

Nedsettende om en moteløve, dandy, snobb; en mann med altfor elegante, moderne klær. Forfengelig herre som legger vinn på å opptre altfor flott. Av nedertysk ‘laps’; narr. “En højst moderne dres, syet som til en ung laps” – Thomas Krag, “Ada Wilde”, 1896.

Normal, vanlig, forventet, påkrevd tilstand. Egentlig verdi av mynt lik pålydende verdi. Fra italiensk ‘pari’, av latin ‘par’; lik, tilsvarende. “Appetitten min var under pari” – Elisabeth Eide, “Utviklingens hjul”, 1997.

Mann med taktfull oppførsel; dannet, hensynsfull, høflig mann. Fra engelsk ‘gentleman’ etter fransk ‘gentilhomme’. “I omgang med henne er han den fullendte gentleman, omtenksom, kvalitetsbevisst, elegant” – Knut Faldbakken, “Alt hva hjertet begjærer”, 1999.

Skrønemaker, lurendreier, en person som lurer penger fra folk. Egentlig en person som slår plater, blikkenslager. Fra middelnedertysk ‘plattensleger’; plateslager. “Kristiania [var] som rene fluepapiret på ransmenn, lommetyver, bondefangere og plattenslagere” – Bernt Rougthvedt, “Riverton”, 2007.

Utspekulert, lur, dreven. Etter nedertysk ‘dörchdräven’, tysk ‘durchtrieben’; gjennomdreven, gjennomøvd. “Durkdrevne svindlere som stjeler enkens skjerv og den fattiges eneste lam og blir fete av det” – Aksel Sandemose, “Minner fra andre dager”, 1975.

Begå en lovstridig handling. Etter tysk ‘verüben’; begå, utføre. “Han var den som hadde forøvet tyveriet” – Nini Roll Anker, “Huset i Søgaten”, 1923.

Vrien og vrang person, tverrbukk. “Han [var] en vriompeis, helt umedgjørlig” – John Ege, “Dominoklubben”, 1995.

Skøyerfant. Person som gjør spillopper/skøyerstreker. Avledet av å ‘spille opp’; sette liv og fart i noe. Brukt av P. Chr. Asbjørnsen i “Norske Folke- og Huldre-Eventyr”, 1879.

Godslig, gemyttlig, hyggelig, munter. Via tysk, fra latin ‘jovialis’: ‘som tilhører Jupiter’, en planet som etter astrologene i middelalderen gav et lyst, fornøyd sinn. “[Han er] undersætsig, robust og jovial” – Henrik Ibsen, “Efterladte Skrifter I”.

En uordnet flokk, hop. Uvisst opphav. “[Han har det] største talent av hele hurven!” – Gunnar Heiberg, “Samlede dramatiske verker II”, 1918.

Større måltid omtrent midt på dagen, mellom frokost og middag, i nyere tid populært kalt lunsj. “Mor vil spandere lunsj på kafé. – Mener du formiddagsmat? spør mormor.” – Tove Nilsen, “Skyskrapersommer”, 1996.