Gode, gamle ord

Godslig, gemyttlig, hyggelig, munter. Via tysk, fra latin ‘jovialis’: ‘som tilhører Jupiter’, en planet som etter astrologene i middelalderen gav et lyst, fornøyd sinn. “[Han er] undersætsig, robust og jovial” – Henrik Ibsen, “Efterladte Skrifter I”.

En uordnet flokk, hop. Uvisst opphav. “[Han har det] største talent av hele hurven!” – Gunnar Heiberg, “Samlede dramatiske verker II”, 1918.

Større måltid omtrent midt på dagen, mellom frokost og middag, i nyere tid populært kalt lunsj. “Mor vil spandere lunsj på kafé. – Mener du formiddagsmat? spør mormor.” – Tove Nilsen, “Skyskrapersommer”, 1996.

Høflig, imøtekommende, verdensvant, selvsikker. Omdannet av dansk ‘belev’, påvirket av ‘leve’, fra nedertysk ‘belevt’, jf. tysk ‘beliebt’, ‘avholdt, elsket, kjær’. “Jeg [har] vært tvunget til å utvikle en form for beleven og verdensvant sjarm som de færreste kvinner klarer å motså” – Thomas Lundbo, “Synkere og svevere”, 2010.

Uvanlig streng, umenneskelig, hard, uforsonlig. Avledet av gresk ‘drakon’; drage. Etter den greske lovgiveren Drakon, kjent for sin strenge lovgivning for Athen 621 f.Kr. “Likevel har Trump straffet landet med drakoniske sanksjoner [..]” – Dagbladets Morten Strand, 2019.

Ung gutt eller svært ung mann, mellom barnealder og voksen alder. Brukes også muntlig om begge kjønn. Etter tysk ‘Jüngling’. “En endnu ikke fuldt udviklet yngling på nitten år” – Henrik Ibsen, “Kejser og Galilæer”, 1873.

Hustru, kone, kvinne. Ofte brukt poetisk eller spøkefullt. Av norrønt ‘víf’; opphavlig trolig ‘innsvøpt’, beslektet med ‘vifte’. “Fæst dig en fager ungmø til viv” – Henrik Ibsen, “Gildet på Solhaug”, 1883.

Gutt, smågutt. Gjerne brukt som kjælenavn. Muligens beslektet med ‘puke’, norrønt ‘púki’; liten djevel. “Naa, aa er’e du heder idag, pjokken?” – Sfinx: “Vi og Voreses”, 1899.

Familie, husstand. Annet ledd, ‘lyd’; av norrønt ‘lýðr’, ‘ljôðr’; folk. Beslektet med tysk, flertall; ‘Leute’. Samling mennesker, flokk; kirkelyd, møtelyd, huslyd.

Tålmodig, overbærende. En som lenge finner seg i feil eller urett. Også langtekkelig. Av middelnedertysk ‘lankmodich’, jf. tysk ‘langmütig’. “Du er like bestemt paa forhaand som altid og like langmodig naar det kommer til stykket” – Kristian Elster, “Av Skyggernes Slekt”, 1919.

En gift manns elskerinne. Av norrønt ‘friðla’, til ‘friðill’; elsker. “Hun flykter fra klosteret for å bo på hans slott som hans frille” – Lorentz Eckhoff, “Adelsmannen”, 1938.

Rask, effektiv, dyktig, sikker. Fra latin ‘expeditus’, perfektum partisipp av ‘expedire’; gjøre ferdig, frigjøre. “Det kom så langt at jeg tenkte på et ekspeditt kattemord, i nattens mulm og mørke” – Aksel Sandemose, “Som et neshorn med hjernebetennelse”, 1972.

Raskt, øyeblikkelig, punktlig. “Svaret kom prompte”. Gjennom fransk ‘prompt’, fra latin ‘promptus’/’prompte’; beredt, rask, villig. “Han haapet saa inderlig at Bør sa nei, prompte nei!” – Johan Falkberget, Bør Børson jr., 1920.

Sjofel, smålig, nedrig. Etter tysk ‘lumpig’, avledet av ‘Lump’; fillete person, sjofel person. “Løgn, det er jo noget lumpent det” – Gunnar Heiberg, Samlede dramatiske verker, 1917.

Konkurs, økonomisk ruinert. “Firmaet er bankerott”. Gjennom tysk, italiensk, fra middelalderlatin ‘banca rupta’, egentlig ‘istykkerslått bord’. “Madam Kristensen sørgede for, at sønnen ikke gik bankerot” – Jonas Lie, Rutland, 1880.

Person som skal opp til artium. Populært kalt russ. Avledet av (examen) artium med suffikset -aner. “Jeg læser [..] norsk paa Heltbergs skole med artianere” – Bjørnstjerne Bjørnson, Gro-tid, 1921.

Frimodig, freidig, nesevis. Fra nedertysk ‘fripostig’, “frekk”, omdannet av ‘friböstig’, grunnbetydning “som bærer brystet fritt”. “De blev allesammen lidt mer fripostige og talte høiere og friere” – Hans Aanrud, Fortællinger III, 1923.

Lue med skygge/brem. Populært kalt ‘caps’, fra engelsk, tatt inn i den norske ordboka i formen ‘kaps’ som “enkel, rund lue med stor skygge”. “Hun lot hans skyggelue danse paa sin pekefinger” – Knut Hamsun, Markens Grøde, 1917.

En søt, henrivende, vidunderlig, uimotståelig person. Av ‘bedåre’, fra middelnedertysk ‘bedoren’, grunnbetydning ‘gjøre til dåre’; virke betagende.

Sjarm og tiltrekningsevne, særlig hos kvinner; ‘sex appeal’. Fra engelsk, egentlig ‘det’, substantivert og popularisert gjennom novellesamlingen “It” av Elinor Glyn, 1927. “Hva er en mann uten virilitet? Hva er en kvinne uten it?” – Carl Hambro, “Nødhavn”, 1971.