Å være forundret eller himmelfallen, som om man har falt ned fra månen. Andre ledd er avledet av perfektum partisipp av å dette (falle/ramle). Særingene i Språkrådet har ikke inkludert dette adjektivet i ordbøkene sine, og det blir vi selvfølgelig svært månebedotne over!
Ordet er egentlig best forklart i barneboka «Magdalon – Månebedotten» av Kent Amundsen og Mari Kvale: «Ha-ha, du ser helt månebedotten ut,» sier mamma. «Månebedotten?» sier Magdalon. «For et rart ord. Hva betyr det?» «Når man er månebedotten får man åpne øyne og stor åpen munn,» sier mamma. «Da ser man ut som om man har falt ned fra månen.» Magdalon rister på hodet til den rare mammaen sin og går og legger seg igjen. Men han klarer ikke slutte å tenke på om man virkelig kan falle ned fra månen.
«Nå ser du passe månebedotten ut!» (Anne Holt og Berit Reiss-Andersen, «Løvens gap», 1997)
«Keeperen ser månebedotten ut, som farfaren ville ha sagt.» (Pål Gerhard Olsen, «Manndomsprøven», 1997)
Kilder: NAOB og Ark.no.